Historie
Den som forsømmer sine jernbaner

Den 27. november 2009 er det 100 år siden kong Haakon kalte togstrekningen mellom Kristiania og Bergen «sitt slektsledds storverk»,
før han erklærte Bergensbanen offisielt åpnet.

Historien om Bergensbanen startet minst 38 år før kong Haakons ord, da skogmester Hans Andreas Gløersen satte ord på tanken om en jernbane-forbindelse mellom øst og vest i Norge: «Et land, der forsømmer af yderste
Evne at utvide sit Jernbanenet, faar finde sig i at holde sig udenfor Verdens-konkurrencen og at synke tilbake til fortjent Armodsdom», skrev han i en
anonym artikkel i Bergensposten den 24. august i 1871.

Stor prislapp
Etter flere dagers debatt vedtok så Stortinget den 1. mars i 1894 å utvide sitt jernbanenett «af yderste Evne», for å bruke Gløersens formanende ord i Bergensposten. Strekningen fra Bergen til Voss sto ferdig allerede i 1883, men vedtaket om å bygge banen videre fra Voss til Taugevatn var en del av en enorm utbyggingspakke – og det størsteøkonomiske løftet Stortinget så langt hadde vedtatt. Fem år etter det første vedtaket ble det så bestemt å bygge banen helt fram til Kristiania, og at Bergensbanen skulle ha en normalsporet bane.

Vest møtte øst
Om det politiske arbeidet for å få Bergensbanen vedtatt var krevende, var nok de påfølgende 15 år med anleggsarbeid i et ytterst vanskelig terreng enda verre. Den 5.300 meter lange Gravhalstunnelen mellom Upsete og Myrdal er kanskje det fremste symbolet på den ingeniørkunsten og arbeidsinnsatsen som ligger i skinnegangen mellom Oslo og Bergen. Det gikk seks år, 370.000 dagsverk, 225 tonn dynamitt og 500 kilometer lunte, før hullet fra vest møtte hullet fra øst inne i fjellet den 6. juli 1902. Enda fem år gikk før skinnene fra øst og skinnene fra vest møttes på Ustaoset.

Renhårige slusker
Den 10. juni 1908 var det for første gang mulig å reise med tog fra Bergen til Oslo. Da sto det til sammen 15.000 anleggsarbeidere bak verket. Mange av disse var svensker som hadde blitt arbeidsledige da jernbanen gjennom
Värmland var ferdig. Den svenske betegnelsen «rallar» slo likevel ikke gjennom før rallarvisene ble populære.«Renhårig slusk» skulle man være,
det var en betegnelse arbeiderne selv likte.
   Renhårighet, åpenhet og ærlighet var nemlig rallarnes tre sentrale prinsipper, kanskje helt nødvendig for å spise, sove og tilbringe all fritid i en brakke på fjellet sammen med 11 andre menn. Det eneste kvinnelige innslaget var kokka.
Hun møtte gjerne nykommere utenfor døra, med grønnsåpe, vann – og streng beskjed om å kle av seg: Lusa skulle ikke inn i brakka!
   For med viddas lunefulle vinder, kunne det bli mange dager innendørs. Da gikk timene gjerne til kortspill eller lesing, det siste spesielt etter at Stortinget bevilget penger til vandrebibliotek: Bokkasser som ble sendt på omgang. Fra brakke til brakke gikk også de mange som solgte viser som oppmuntring til rallarne. Slike kulturelle innslag til tross: Det var ikke mange som tok flere sesonger på fjellet.

Den nye tid
«Ganske stillferdig er den nye tid begynt», skrev Morgenbladet etter den første turen. Frem til 1957 var det damplokomotiv som trafikkerte linjen, deretter fulgte sju år med diesel, før banen ble elektrifisert i 1964.

Bomber til Bergen
Ikke alle passasjerene fra Oslo til Bergen har hatt godt i sinne
– eller i bagasjen.

«Spionene har greie på alt! De har trådløse stasjoner! Vær sikker på at der er gått melding til alle u-båtene at i natt går Blåeggen».
   Handlingen i Nordahl Griegs krigsdrama «Vår ære og vår makt» starter i Bergen, havnebyen som den gang hadde stor betydning for trafikken over Nordsjøen. Det gjorde byen til et sentralt sted også for tyske spioner og
sabotører.
   Den største spionsaken i Norge under første verdenskrig var Rautenfels-affæren. Da Baron von Rautenfels ble avslørt i 1917, viste det seg at han hadde misbrukt sin stilling som keiserlig tysk kurér. Ved hjelp av Bergensbanen hadde han smuglet enorme mengder sprengstoff og annet sabotasjeutstyr fra Oslo, med den hensikt å ramme skipstrafikken fra
Bergen.

I nyere tid har Baneservice hatt en rekke jobber for å
holde jubilanten ved like:

^ Til toppen